I takt med at årets Premier League sesong skrider frem til glede og frustrasjon for alle som er glade i Engelsk fotball generelt, og Brentford spesielt, kommer stadig flere til å snakke om oss og begrepet Moneyball i samme åndedrag.
Men hva er Moneyball, og hvor stammer begrepet fra? Det siste er det letteste å svare på. Navnet er hentet fra storfilmen Moneyball fra 2011, med Brad Pitt, Jonah Hill, Philip Seymour Hoffman, og Robin Wright i de største rollene. Filmen handler om Billy Beane som var sjef, (general manager) for baseball-laget Oakland Athletics mellom 1997-2016 og som ble tvunget til å sette næring etter tæring fordi klubben hadde brukt alt for mye penger på høyt gasjerte spillere som ikke leverte resultater som sto i stil til lønna de fikk. Han skjønte at det ikke nyttet å levere en liste med dyre drømmesigneringer til styret som klubben uansett ikke hadde råd til. Klubben startet et omfattende researcharbeid ved å mate datamaskinen med enorme mengder informasjon om kjente og ukjente spillere. Målet var å finne spillere som av ulike årsaker ikke hadde fått ut potensialet sitt, og som med riktig coaching og oppfølging kunne bli morgendagens stjerner, for deretter å kjøpe dem for en billig penge. Høres det kjent ut? Ideen er ikke ny. I amerikansk baseball har de vært hekta på statistikk lenge, og verktøyet som kalles sabermetrics har vært i bruk siden 1971.
Matthew Benham er selv ikke så begeistret for Moneyball-sammenligningen, og er opptatt av å tone ned sammenligningen og forestillingen om at Brentfords spillerkjøp og lagoppstilling bestemmes av innfløkte logaritmer og dataanalyser på tunge excel-filer. Artikkel om dette.
Enkelt og greit fordi de aller fleste store klubbene allerede bruker store ressurser på analyser og statistikk, men også fordi det ikke er datautskrifter som tar avgjørelsene, men de dyktige folka i klubben. Og laguttaket, det bestemmer Thomas Frank. Hvis noen var i tvil.
Samtidig er det ikke rart at Moneyball-begrepet har blitt nærmest synonymt med Brentford. Når Benham, de få gangene den mediesky eieren vår stiller opp til intervjuer, eller andre av lederne uttaler seg om hvordan vi bruker statistikk og analyse i arbeidet holder de kortene tett til brystet. Litt hemmelig er det, og det er det som gjør dette spennende for journalister og alle andre som er interessert i hvordan vi jobber og finansierer driften av klubben.
Det vi vet er at Benham & Co har innhentet enorme mengder informasjon om hvordan klubber og fotballspillere over store deler av verden har prestert over tid. At store klubber med enorme budsjetter har suksess er verken overraskende eller interessant. Det som er interessant er å finne ut hvilke klubber som har overrasket positivt, prestert over evne, og hvorfor? Var det ytre omstendigheter, altså fordi konkurransen en sesong var dårligere fordi de argeste motstanderne leverte under pari som følge av skader på sentrale spillere, var svekket av et generasjonsskifte, eller pga indre uro og en trener som hadde «mistet garderoben». Eller skyltes de overraskede gode resultatene grep klubben selv hadde gjort. I så fall hva? Finnes det likhetstrekk mellom mindre klubber som gjør det bedre enn forventet på kryss og tvers av divisjoner og landegrenser? Hva har de felles, hva skiller dem, og hva er eventuelt overførbart til Brentford?
Tilsvarende for enkeltspillere. «Alle» spiller fotball. «Alle» drømmer om å bli fotballproff, men nesten ingen blir det. Hvorfor er det noen som lykkes mens de fleste andre ikke gjør det. Hva har de som lykkes felles? Har de et slags fotball-DNA det er mulig å oppdage på et tidlig tidspunkt? Og, for Brentford, enda mer interessant; hvilke spillere er det som har de fysiske, tekniske, og mentale forutsetningene på plass for å lykkes som fotballspillere, men som av ulike årsaker ikke har fått ut potensialet sitt?
Dette er informasjon som skjuler seg i statistikk som alle med interesse og penger kan skaffe seg. Der Brentford kanskje skiller seg fra andre som sitter på omtrent samme informasjon er hvordan vi bruker kunnskapen som statistikken og analysene gir oss. Det innebærer at klubben må han en godt forankret plan og strategi for hvordan vi skal nå målet, eller målene vi har satt oss. Om vi med vår research finner en spiller i fransk 2.divisjon som krysser av for alle våre parametere er det ikke slik at vi kjøper ham, nærmest usett, fordi Moneyball-systemet vårt sier «kjøp». Spillere er mennesker. De må passe og trives i Brentford. Talentspeiderne våre følger spillerne over tid, før klubbledelsen vurder om de skal finne frem sjekkheftet. Finnes det andre klubber som har blitt bedre og bedre etter at de gjennom mange år har solgt de beste spillerne sine? Det vi har gjort er nesten naturstridig.
Benham, som har vært Brentfordfan siden han 11 år gammel i 1968 så oss spille 1-1 mot Wrexham (Allan Mansley scoret), har gitt et artig intervju med nettstedet The Griffin Park Grapevine.
Her forteller han om at vi fant en spennende spiller, en uslepen diamant, i det franske 2.divisjonslaget Caen for 7-8 år siden. Spilleren var da i begynnelsen av 20-årene, og bare 1,68 høy. Kanskje var høyden en av årsakene til at ingen større klubber hadde satset på den lille mørke gutten? Det kom aldri til konkrete forhandlinger, og det var dessverre ikke bare Brentford som så potensialet i gutten fra Paris. I 2015 skrev han fireårskontrakt med Leicester for 5,6 millioner pund. Han heter N’Golo Kanté. Kjent for å dekke de delene av jordens overflate som ikke er dekket av vann.
Brentford er opptatt av å se på resultater over tid, ganske enkelt fordi det er stort element av flaks og uflaks i fotball. Alle vet at man kan rundspille et lag og tape, eller blir rundspilt og vinne. Det siste er selvsagt det morsomste, men ikke noe du kan satse på at gir deg trofeer. Men hvordan kan du selv sørge for at flask/uflaks påvirker resultatene i minst mulig grad? Det er bare en ting som gjelder, og det er hardt og målrettet arbeid hver eneste dag, i treningsstudioet, på treningsfeltet, i kamp samtidig som man sørger for å se og behandle spillerne ikke bare som spillere, men som mennesker av kjøtt og blod. Det siste man skal gjøre er som fotballfans ofte foreslår; å tømme banken for å skaffe en spiller som har en bra to-minutters bestof-video på Youtube.
Derfor skal det bli spennende å følge Thomas Frank og gutta hans gjennom sesongen. Han meldes å være nærmest sykelig opptatt av detaljer, og terper hver eneste dag på at gutta skal bli litt bedre på det de driver med, og det er klokt. Du kan banne på at en av dem som trener mest på spenst, ved siden av David Raya, er Ethan Pinnock som med sine 1,87 på strømpelesten vil komme seg enda litt høyere opp i lufta på hjørnespark, og at Ivan Toney trener og tenker på skuddfinter og avslutninger 24 timer i døgnet. Vi kommer til å fortsette å ta en kamp om gangen, fokusere på arbeidsoppgavene, jobbe hardt på trening og i kamp, stå høyt, spille med intensitet og høyt tempo til krampa tar oss. Vi kommer til å gå på banen med rett innstilling. Fulle av selvtillit, men ydmyke overfor oppgavene. Confident, but humble, som er en av Franks kjerneverdier. Vi kommer til å spille som Brentford, også i Premier League. Ikke for å være smarte, men fordi vi er Brentford og tror på egne ferdigheter og måten vi sammen skal løse oppgavene på. Disse spillerne har allerede skrevet seg inn i historiebøkene. De vet at om alle vi som er glade i klubben står sammen, støtter hverandre og trekker i samme retning så kan vi skrive nye spennende kapitler i historien om den stolte lille klubben Brentford. Det heter seg at tro kan flytte fjell. Det skjer ikke så ofte, men at tro og hardt arbeid er nok til å slå bra fra seg i Premier League det er jeg sikker på.
