Vi har i det siste fått mange nye medlemmer i supporterklubben. En av disse er Joshua Karesch, som har jobbet for Brentford FC. Her er hans fantastiske historie:
29 desember 2013 gikk jeg for første gang inn på Griffin Park. Jeg var på juleferie i London og Brentford lå et steinkast unna. Da var det ingen tvil at det var dit vi skulle på romjulskamp. MK Dons var motstander, og ikke før minuttet hadde gått så lå ballen i nettet. Clayton Donaldson, ball i bakrom, rett i mål. Uwe Rösler hadde akkurat dratt videre til Wigan og Mark Warburton styrte skuta. Et Brentford-lag som var kjent for å jobbe knallhardt, men også være angrepsvillig og fremoverrettet. Senere i kampen skulle det bli både 2-0 ved Marcello Trotta på straffe og 3-0 på et perfekt frispark av Sam Saunders. Samme mann skulle jeg møte på et senere tidspunkt, men dette visste jeg ingenting om da jeg gikk ut fra portene på Griffin Park denne desember ettermiddagen i 2013.
I 2018 flyttet jeg til London for å studere. Jeg hadde jobbet i flere år i ulike roller i Sarpsborg 08 tidligere og ønsket å utforske mulighetene i London. Som svært fotballinteressert var jo London det perfekte stedet for å se på kamper og få se nye lag. Men igjen ble Griffin Park et sted jeg stiftet bekjentskap med. I løpet av 2018/19-sesongen var jeg på nærmere 12 hjemmekamper og det ble et sted jeg trivdes veldig godt. Og det hele startet med en tilfeldighet da Brentford hadde de billigste billettene for en fattig student. Å kunne få se Sawyers, Konsa, Maupay, Benrahma og Watkins uke inn og uke ut ble en rutine jeg trivdes svært godt med. En kamp jeg så veldig frem den sesongen var kampen mot Leeds – Gamle storlaget fra Yorkshire med Marcelo Bielsa i spissen. Lite visste jeg at da jeg bestilte billetten til den kampen at jeg skulle befinne meg på Jersey Road dagen før kampen mot nettopp Leeds.
Da jeg kom til London ønsket jeg å finne meg en ny klubb, men det var ikke noe napp å få. Utenom en invitasjon til Leyton Orient for å ha noen økter som spillerutvikler, så var det ingen klubber i London som svarte på henvendelsene mine for å komme på besøk. Etter mange måneder i byen hadde jeg nesten gitt opp. I februar 2019 kom jeg i prat med en svært hyggelig danske som jobbet i Brentford, Lars Friis het han. Etter noen samtaler og et møte etter en B-kamp mot Barnet på The Hive, så ble jeg invitert til Jersey Road i tre dager for å følge Lars og besøke Brentford.
Mitt første møte med Brentford kunne ikke vært mer surrealistisk da jeg en april-dag i 2019 stod på en av de fantastiske gressbanene på Jersey Road og dømte Rico Henry, Yoann Barbet og Neal Maupay i fotballtennis i olabukse og hettegenser. Som en beskjeden nordmann ble det ikke de mest kontroversielle avgjørelsene, men jeg skjønte allerede da Lars Friis spurte meg – en helt ukjent fyr fra lille Sarpsborg som var på besøk, om jeg ville ta del i økta for de som trente alternativt. Det var da jeg skjønte at denne klubben var noe eget. Da jeg ankom første dagen, håndhilste samtlige personer – alt fra spillere til trenere på A-laget. Det var en gjensidig respekt fra alle i klubben. Jeg skjønte tidlig at dette var et sted jeg ønsket å komme tilbake til, og det gjorde jeg i september 2019.
I forbindelse med besøket mitt, så fikk jeg i oppgave av Allan Steele å skrive noen speiderraporter på noen prøvespillere for B-laget som de vurderte å hente. Etter besøket så utvekslet jeg telefonnummer med Allan Steele og vi holdt sporadisk kontakt etter at jeg reiste hjem til Norge på sommerferie. Men i mai 2019 så tikket det inn en e-post fra sjefsspeider Chris Bradley. Han ønsket å tilby meg rollen som speider og den dagen glemmer jeg aldri. Men gleden ble kortvarig da Brentford ansatte Lee Dykes som ny sportsjef og han ønsket å endre scoutingmodellen. Min rolle forsvant før vi hadde blitt enig om noe som helst, så det var en tung beskjed å få. Men noen måneder senere fikk jeg en melding fra Allan Steele at de ville jeg skulle komme tilbake til Jersey Road da jeg var tilbake i London. Denne gangen forsvant ikke muligheten og jeg ble en del av temaet på Brentford B med en rolle som analytiker i analyseteamet og speider i Norge for begge lagene. Så satt jeg der da, to ganger i uken på morgenmøter med Allan Steele, Brian MacFarlane, Janni Viander og nettopp Sam Saunders. Det var kollegaene mine og for en fantastisk tid jeg hadde i den klubben.
Å oppsummere den ene sesongen jeg var i Brentford er nesten umulig for hvilken herlig klubb dette er. Etter å ha jobbet i klubben i noen uker så kunne jeg allerede merke at det var en klubb som hadde en klar visjon, og de fulgte denne visjonen med fokus på bygge klubb, ha en tydelig kultur og ikke gå bort fra sine ideer selv om det var vanskelige perioder. En typisk skandinavisk modell med fokus på langsiktighet og arbeid over tid. Klubben spilte i Championship, men infrastrukturen, arbeidet og menneskene holdt Premier League-nivå. Menneskene som jobbet der, oppførte seg på en trygg og god måte. Det var ingen stjerner, ingen stjernenykker og en tydelig kultur om at vi var alle sammen er like mye verdt.
Dagligdagse ting som å alltid hilse på Benrahma og Mokotjo på vei ut av styrkerommet da jeg ankom Jersey Road på morgenen, til den korte, enkle samtalen med Ollie Watkins hvor han alltid lot meg gå foran i køen i kantina og spurte hvordan det gikk og hvordan jeg hadde sovet. Samtalene med Christian Nørgaard ved kaffemaskinen, spøkene til Brian Riemer som stod i vinduet på containeren vi jobbet i og spurte etter snus, å lage british tea til styreformann Cliff Crown og alle tipsene til Thomas Frank om skandinaviske bakerier rundt om i London som hadde godt, skandinavisk brød. Brentford var ikke bare en klubb, det var en familie. Mange av spillerne ser jeg nok aldri igjen for man blir jo ikke kamerater, men man er en del av et felleskap og alle går hvert til sitt til slutt. Men jeg er evig takknemlig for alle samtalene, og jeg har brukt mine timer med Sam Saunders på kontoret og hørt på skrøner og andre gode historier som jeg alltid vil sette pris på.
Å være der i den siste sesongen man spilte på Griffin Park var spesielt. Året før hadde jeg vært der nesten hver eneste uke i sesongen, men det ble ikke like mange turer året etter. Jobben tok mye tid og det meste av tiden ble tilbragt på Jersey Road på noen iskalde brakker. Men en kamp ble det med gjengen den høsten. Millwall hjemme. Laget kjørte Millwall i banespillet og sløste med sjansene, og Millwall ledet 2-0 til 84 minutter var spilt. Det så ut som det ble et hederlig tap, men så skulle man oppleve det fantastiske kulturen og samholdet i det laget. Da dommeren blåste av kampen stod det 3-2 til Brentford etter en helt ellevill opphenting. Den siste scoringen av Ollie Watkins glemmer jeg aldri da Sam Saunders løftet meg i gledesrus etter at ballen gikk i nettet. Dette ble en av mine siste kamper på Griffin Park, og jeg savner gode, gamle Griffin Park. Å kunne gå ut på matta før kamper med B-laget og gå på et perfekt stueteppe, være inne i verdens trangeste trenergarderobe etter B-kampene med trenerteamet og se på verdens minste TV for å se siste minuttene av A-kampen. Å ende opp på fysiobenken etter en kamp etter å ha fått krampe i hofteleddsbøyeren (Når du bor i London går man enorme mengder med skritt, det vil nok de fleste som har besøkt byen kjenne seg igjen) og stresse som en gal mann for å klippe ferdig kampen til trenerteamet. Jeg hadde betalt mye for en kveld til på det stedet der-
Da corona stenge ned alt som var, så var eventyret i Brentford over for denne gang. Alle ble midlertidig permittert, og jeg valgte å dra å hjem til Norge for mer forutsigbarhet. Da fotballen var i gang igjen i juli, så satt der hver eneste kamp og heiet fra min egen sofa. Direkte opprykk røyk etter en veldig dårlig avslutning på seriespillet, men playoffen var jo håpet til slutt. Jeg husker dagene før playoffen svært godt da jeg snakket med kommentator i Viasport, Arnstein Frilling, om laget og kampen. Jeg var i kontakt med mange av gutta i Brentford. De snakket om redselen om at folk skulle samle seg utenfor Griffin Park og bryte smittevernsreglene. Det var en gigantisk kamp for lille Brentford. Det kunne man merke på de i klubben at det var en enorm spenning, Jeg var selv nervøs, dette var jo gjengen «min». Kampen trenger vi ikke å snakke så mye om, men det er nok den kampen som har gitt meg mest hjertesorg. Å ryke på en keepertabbe på en keeper som hadde vært helt fantastisk den sesongen var tungt, men helt ærlig så var det bra det skjedde for jeg tror ikke klubben hadde levert det de gjør nå. De hadde vært nære playoff sesongen før, kom til playoff-finalen og tapte og til slutt så satt den i 2021 da det ble seier mot Swansea i playoff-finalen. Det var en naturlig progresjon, og det er her Brentford er så gode. En klubb som tar et steg om gangen. De gjorde gode investeringer etter tapet mot Fulham og fortsatte å bygge. Og for et lag de har nå.
De siste året har jeg blitt spurt av venner og bekjente om klubben, hva jeg tenker om deres sesong i Premier League og veien videre. Det jeg er helt sikker på er at klubben har kommet opp for å bli. I skrivende stund så ligger de godt an på 12.plass med 8 poeng ned til nedrykk. Nedrykk blir det ikke i år for de har den evnen til å plukke viktige poeng når de må, akkurat som nå mot Villa. Om det skulle gå nedover neste sesong, så er det bare en svipptur nede om Championship for å bygge videre på dette mønsterverket av en klubb. De var klare på at de mest sannsynlig kom til å gå ned før sesongen, men hadde nok ikke forventet denne sesongstarten. De hadde selvfølgelig troen på at de skulle overraske, men man glemmer ofte at dette er laget som mistet stjernespiller på stjernespiller hver eneste sesong og har blitt vant til å endre system og måte å spille på for å få det beste ut av hver enkelt. Entusiasme er det mange som hevder holder et lag opp første sesongen, men det Brentford leverte i overgangsvinduet i sommer har vært svært avgjørende. Onyenka, Ajer og Wissa er bare noen av de jeg mener har levert meget bra. Å få tilbake Raja blir viktig for han er en matchvinner av rang, en som er helt utrolig god og en herlig fyr i tillegg.
Den trekanten med Raya, Jansson og Pinnock var helt avgjørende i opprykksesongen, og det defensive fundamentet klubben har bygget over flere år er mer avgjørende enn det meste. Å gå tilbake til 3-backslinje som de gjorde i fjor har vært en kjempe trekk. Med spillere fremme som har individuelle ferdigheter, så er dette et lag som kommer til å ta mange flere poeng i neste halvdel av sesongen. Det eneste som er avgjørende i dette januarvinduet er å få en større bredde i forhold til kvalitet. Fin Stevens, Mads Bidstrup og Mads Bech Sørensen har ikke helt nivået inne og trenger mer tid for å ta ytterligere steg selv om de kan ha meget gode kamper. Å få inn mer kvalitet i bredden jobbes det nok med, og med det vil man kunne opprettholde det høye nivået selv om sentrale spillere er ute. Marcus Forss skal ut på lån og ender nok i Championship hvor han kommer til å ta nye steg. En ny spiss inn for å både avlaste og kunne endre kampbilder kan komme inn. Litt mer fysikk og kraft i boksen trengs på topp når Toney ikke har dagen. Men en som man ikke må glemme er Josh da Silva. For en spiller han er. En indreløper med målteft, jobber utrettelig og er en utrolig lagspiller. Skaden hans har tatt veldig lang tid, men det er bare å glede seg til han er frisk igjen for det blir som en ny signering.
Det er ingen hemmelighet at mye av nøkkelen til Brentford sin suksess ligger i spillerlogistikken. Det har gitt grunnlag for bygge klubb, men også en meget habil spillerstall. Det er heller ingen hemmelighet at scouting og spillerlogistikk er noe jeg er svært engasjert i. Jeg har jobbet som speider i flere år, og gjør det fremdeles. Å kunne få innsikt i hvordan Brentford jobber, og systemet de benytter seg av var utrolig spennende. Selv om jeg ikke kan avsløre alt på innsiden, så har Lee Dykes tidligere snakket om metodene de bruker. Moneyball har blitt heftig brukt i media og av eksperter, og det er en type moneyball-metode som blir brukt. Statistikk brukes som et veiledende element i spillerlogistikken. Det hjelper å finne spillere som passer inn i satte roller. Og det er her mye av hemmeligheten ligger – Tydelig roller på banen hvor man skal finne ferdigheter som utfyller hverandre for å skape relasjoner og gjøre at spillere lykkes. Det er en kombinasjon av statistikk, men også Godfotteorien til Nils Arne som vi kjenner til her til lands ved at spillerne skal spille på en måte der de er best og hvor deres ferdigheter kommer tydeligst frem. Lee Dykes har også tidligere uttalt at metoden som brukes handler i stor grad om å finne spillere som utfyller hverandre. Eksempelet han brukte da var at det hjelper ikke å ha en spiller som er fantastisk til å slå innlegg hvis man ikke har noen i boksen for å heade den inn.
Å snakke om spillere og spillerlogistikk er noe av det beste jeg vet. Er det en type jeg savner så er det Romaine Saywers. Om klubben klarer å finne en lignende type med fantastisk kreativitet, et nydelig steg og et herlig driv, så blir jeg veldig glad. Mathias Jensen har noen av kvalitetene, men er ikke helt lik. Han er en ballvinnende midtbanespiller med gode ballferdigheter, han er ikke helt den kunstneren Romaine var på sitt beste i Brentford. Til slutt så er det en mann jeg vil hylle – Mads Roerslev Rasmussen. Han kom til Brentford samme sommer jeg ankom klubben, og ble en del av det berømte B-laget. Det var en talentfull gutt som jobbet steinhardt og var svært høflig. Jeg hadde i oppgave å gå gjennom de individuelle tilbakemeldingsskjemaene der spillerne på B-laget skulle skrive sine tanker om utvikling, prestasjon og mål. Jeg glemmer aldri da jeg leste Mads sin. Han var så klar på at han skulle kjempe seg inn og ta en plass på A-laget over tid. Han skulle på U21-landslaget til Danmark, men han skulle være tålmodig. Han var streng med seg selv, men så utrolig ydmyk. Det er en spiller som visste seg frem i fjor, og som virkelig fikk meg til å smile da han ble matchvinner mot Aston Villa. En herlig fyr med smilet på plass. Litt bedre defensivt må han bli, men for en spiller. Han klarte alle målene sine og vil bare bli bedre og bedre. Og mens vi er i gang med hyllesten så er det en mann til jeg vil hylle, og det er Sergi Canos. For et menneske han er. En fantastisk lagspiller og et herlig menneske som ser andre, som sprer humør og glede og som er en leder på banen. Så mye skadetrøbbel og aldri helt fått sjansen, og så leverer han som han har gjort i Premier League i år – Det er så vanvittig fortjent.
Jeg kunne skrevet så mye mer. Om klubben, om tiden min der, Brentford B, fremtiden, spillere ut og inn, Peter Gilham (Som jeg fikk gleden av å møte første dagen i september som ga meg en god introduksjon til Brentfords historie – Det var et krav om man skulle jobbe der sa han; Og en funfact der er jo at han er den lengst sittende speakeren i England noen gang), møte med spillerne, Lars Friis og så mye mer. En evig takk til Lars Friis som åpnet døren og gjorde sitt for at jeg skulle få jobbe i en så herlig klubb. Det er en mann jeg setter svært høyt.
Støtt klubben i tykt og tynt, være unike for det er unikt å være en Brentford-supporter. Det er en fantastisk klubb som elsker de som er rundt, det kan jeg bekrefte etter å ha vært på innsiden!
Once a bee, always a bee!
Up the bees!
Stor Brentford Hilsen,
Joshua Karesch
