Det er nok av dem som mener Brentford var heldige med terminlista og fikk en forholdsvis myk start på første sesong i Premier League. Jeg er en av dem. Seier over et Arsenal som var både skadeskutt og desillusjonert i åpningskampen passet oss perfekt. Det var nesten så vi feide dem av banen med ren entusiasme fra spillerne, støtteapparat og en stappfull stadion. Deretter fulgte to sterke uavgjortresultater i bortekamper mot henholdsvis Crystal Palace og Aston Villa, før vi gikk på et forsmedelig hjemmetap på overtid mot høytflyvende Brighton. Heldigvis slo vi umiddelbart tilbake og innkasserte en sterk borteseier mot Wolverhampton, slik at status etter fem kamper er to seiere, to uavgjort og ett tap. Vi er på en meget imponerende niendeplass, foran mer navngjetne lag som Aston Villa, Leicester og Arsenal.
Det er så man må klype seg i armen, men det store spørsmålet nå er; hvor lenge vil dette vare? Hvor lenge får alle med hjerte for Brentford være i paradis? Holder laget nivået til å ende et sted rundt midten av tabellen, eller må vi regne med at kampen mot nedrykk er det som engasjerer oss mest når kalenderen viser mai 2022?
Vi har åtte poeng etter fem kamper. Det er veldig bra. Vi er godt defensivt organisert og vanskelige å bryte ned, noe to baklengs på fem kamper viser. Vi har en måltjuv i Ivan Toney og står med respektable 5 scoringer på like mange kamper. Det er godkjent. Særlig når vi vet at Norwich, Wolverhampton og Arsenal har scoret 6. Til sammen.
Det store spørsmålet nå er hvor mange poeng vi vil ha etter ti kamper, når oktober blir november og en fjerdedel av sesongen er unnagjort. Kanskje er det først da vi begynner å forstå hva som bor i dette laget, og om vi faktisk kan klare oss i verdens beste fotball-liga. Jeg blir litt svett når jeg ser hvem vi skal møte. Nå venter Liverpool hjemme, West Ham borte, før Chelsea og Leicester kommer på besøk. Oktober avsluttes for vår del med bortekamp mot Burnley. Den siste er vi kanskje favoritt til å vinne, men ikke de fire første. Kanskje er det en fordel? Vi har egentlig ingenting å tape når gutta løper ut på Community Stadium før å møte Liverpool og Chelsea. To av de beste fotball-lagene i verden. Det blir ikke lett å ta poeng fra dem, men vi er ikke i Premier League fordi det er lett. Og hvor gode er Leicester denne høsten? De har skuffet egne fans. Måtte det fortsette. Det ser ut til at vår gamle venn Said Benrahma endelig har funnet seg til rette på et West Ham lag som tidvis spiller meget bra fotball, særlig når Michael Antonio er på banen. Dette blir utrolig spennende.
Jeg vet Thomas Frank er veldig opptatt av at vi skal ta en kamp av gangen. Det gjør han klokt i. Som supporter er det spennende, og nesten litt skremmende, å se litt lengre frem. Jeg er elendig til å tippe, men tror vi tar fem poeng på de fem neste kampene. Gjør vi det skal jeg være svært fornøyd. Har vi marginene på vår side kan det selvsagt bli flere, men det kan like lett bli færre. Uansett er det nå opp til laget å vise at plasseringen på tabellen ikke er tilfeldig, men fortjent. For meg føles det som om det er først nå sesongen for alvor tar til. It’s time to stand out and be counted.
Come on you Bees.
